Maraton: Slik påvirker kvinners deltakelse prestasjonsforskjellene

Selv om menn i gjennomsnitt løper maraton raskere enn kvinner, viser en omfattende studie av løp som Chicago og New York City Maraton at bildet er langt mer nyansert. Forskere har avdekket at kvinners økende deltakelse ikke bare endrer løpslandskapet, men også krymper prestasjonsgapet – spesielt når man ser bakenfor de aller ypperste eliteutøverne. Det viser seg at jo flere kvinner som stiller til start, desto mindre blir den observerte forskjellen i sluttider, noe som tyder på at sosiale faktorer og ren deltakelse spiller en vel så viktig rolle som fysiologi.

Flere kvinner snører på seg løpeskoene

Maraton har eksplodert i popularitet, og stadig flere kvinner finner veien til startstreken. Analyser av store maratonløp som New York City Maraton (NYC) fra 1980 til 2019 og Chicago Maraton (CHI) fra 1996 til 2018, viser en markant økning i kvinnelig deltakelse.

I NYC Maraton økte antallet kvinnelige deltakere med over 50 prosent bare det siste tiåret av studien, sammenlignet med knappe 9 prosent for menn. Forholdstallet mellom mannlige og kvinnelige løpere har sunket dramatisk: I NYC gikk det fra nesten syv menn per kvinne i 1980 (6.76) til kun 1.36 menn per kvinne i 2019. I Chicago var endringen fra 2.19 i 1996 til 1.16 i 2018.

Spesielt i de yngre aldersgruppene er trenden tydelig. I Chicago Maraton har det vært flere kvinnelige enn mannlige deltakere i aldersgruppen 20-29 år helt siden 1999. I New York City Maraton bikket det samme vei i denne aldersgruppen i løpet av det siste tiåret studien dekker, med et mann/kvinne-forhold på 0.77. Dette tyder på at en ny generasjon kvinner for alvor har omfavnet langdistanseløping.

Menn er raskere – men forskjellen er ikke konstant

Det er et velkjent faktum at menn i gjennomsnitt presterer bedre enn kvinner i maraton. Studien bekrefter dette, med menn som var rundt 17-19 prosent raskere enn kvinner totalt sett i de analyserte løpene. Denne forskjellen forklares i stor grad av fysiologiske ulikheter, som menns generelt høyere maksimale oksygenopptak (V˙O2max), større muskelmasse og lavere fettprosent. Verdensrekorden for menn er for tiden 10.7% raskere enn kvinnenes.

Men når forskerne dykket dypere i tallene, fant de interessante mønstre:

• Prestasjonsnivå: Kjønnsforskjellen i prestasjon var minst blant de aller raskeste (1. plass i aldersgruppene) og økte jo lenger ned på resultatlisten man kom (størst for 10. plass). I NYC var forskjellen for førsteplassene 15.9%, mens den for tiendeplassene var 20.3%. Tilsvarende tall for Chicago var 14.8% og 18.5%.
• Alder: Forskjellen var også større blant eldre løpere. Mens de raskeste løperne for begge kjønn var i 25-29-årsalderen, økte prestasjonsgapet med alderen. Den minste forskjellen ble funnet i 30-39-årsgruppene (rundt 11.5-14.3%), mens den var størst i 70-74-årsgruppen (opp mot 26-28%).
• Utvikling over tid: Prestasjonsforskjellen mellom kjønnene har blitt mindre over årene. I NYC sank den fra 22% i perioden 1980-1984 til 15.5% i 2015-2019. I Chicago gikk den ned fra 19.7% (1996-1999) til 15.0% (2016-2018).

Deltakelse: Den skjulte faktoren som endrer alt

Det mest slående funnet i studien er hvordan kvinners deltakelsesgrad direkte påvirker den observerte prestasjonsforskjellen. Forskerne fant en klar positiv korrelasjon: Jo lavere kvinneandel i en aldersgruppe, desto større var kjønnsforskjellen i løpstid.

Når det var færre kvinner i forhold til menn i en aldersgruppe, var prestasjonsforskjellen mellom kjønnene større. Dette forklarer mye av variasjonen utover det som kan tilskrives ren fysiologi. Faktisk viste analysen at forholdet mellom antall mannlige og kvinnelige løpere kunne forklare rundt 30% av variasjonen i prestasjonsforskjellen.

Denne sammenhengen ble sterkere jo lenger ned på resultatlistene man så. For førsteplassvinnerne forklarte deltakelsesraten 21% av variansen i prestasjonsforskjellen. For tiendeplassvinnerne økte dette tallet til hele 41%.

Hva betyr dette i praksis? Studien beregnet at dersom det hadde vært like mange mannlige og kvinnelige deltakere (et forhold på 1:1), ville den forventede prestasjonsforskjellen for førsteplassvinnerne vært rundt 12.2%. Dette tallet ligger mye nærmere de 10-12% som ofte antas å skyldes rene fysiologiske forskjeller. For tiendeplassvinnerne ville den forventede forskjellen med lik deltakelse vært 15.9%.

Dette antyder at når færre kvinner deltar, er det også en mindre "talentmasse" å hente fra, noe som kan føre til at prestasjonsgapet virker større enn det "egentlig" er, rent fysiologisk sett.

Hvorfor er dette viktig?

Funnene fra Chicago og New York City Maraton understreker at sosiale faktorer og deltakelsesnivå har en betydelig innvirkning på de observerte kjønnsforskjellene i maratonprestasjoner. Det handler ikke bare om biologi. Historisk sett har kvinner hatt færre muligheter og mindre oppmuntring til å delta i idrett, inkludert maratonløping. Kvinner fikk for eksempel ikke offisielt delta i maraton før på begynnelsen av 1970-tallet.

At prestasjonsforskjellene minker i takt med økt kvinnelig deltakelse, spesielt i yngre aldersgrupper hvor deltakelsen nå er nesten lik eller til og med høyere for kvinner, er et sterkt signal. Det viser potensialet som frigjøres når barrierer bygges ned.

Studien peker også på en bredere implikasjon: viktigheten av å inkludere kvinner i forskning for å få en korrekt forståelse av helse og prestasjon. Akkurat som lavere deltakelse i maraton kan gi et skjevt bilde av kvinners prestasjonsevne, kan underrepresentasjon av kvinner i medisinsk og idrettsvitenskapelig forskning føre til mangelfull kunnskap om kvinners fysiologi og respons på trening, medisiner og behandlinger.

Veien videre

Selv om menn fortsatt dominerer i de eldre aldersgruppene i maraton, tyder alt på at kvinners deltakelse vil fortsette å øke. Dette vil sannsynligvis føre til at prestasjonsforskjellene, spesielt blant mosjonister og sub-elite, vil fortsette å krympe.

For den enkelte løper, mann eller kvinne, er budskapet klart: Fokuser på din egen reise og forbedring. For samfunnet og idretten understreker forskningen betydningen av å fortsette arbeidet for likestilling og brede deltakelsesmuligheter. Når flere får sjansen, øker ikke bare bredden, men også toppen – og vi får et sannere bilde av hva mennesker, uavhengig av kjønn, er i stand til å oppnå.

Kilde:

• Nesburg, Rachel A. et al. (2023). Sex Differences in Marathon Running: Physiology and Participation. Exercise, Sport, and Movement, 1(3):e00010. https://journals.lww.com/acsm-esm/fulltext/2023/07000/sex_differences_in_marathon_running__physiology.1.aspx
• Hallam, Lydia C. & Amorim, Fabiano T. (2022). Expanding the Gap: An Updated Look Into Sex Differences in Running Performance. Frontiers in Physiology, 12:804149. https://pmc.ncbi.nlm.nih.gov/articles/PMC8764368/