Ordet 'yellow': Fra rasistisk skjellsord til identitetssymbol?

Ordet «yellow» – en gang et rasistisk skjellsord brukt for å stemple mennesker med østasiatisk bakgrunn – er nå i ferd med å bli omfavnet av noen som et symbol på identitet og motstand. Denne artikkelen dykker ned i den komplekse reisen til et ord, fra vitenskapelig rasisme og fryktpropaganda til et potensielt verktøy for å utfordre historien og styrke fellesskapet.

Fra botanikk til rasisme: Slik ble asiater «gule»

Hvordan endte fargen gul opp med å bli knyttet til mennesker fra Øst-Asia? Svaret er sammensatt og strekker seg over flere hundre år. Det var ikke slik at folk plutselig fikk gul hud; selve koblingen måtte konstrueres.

En sentral figur i denne historien er Carl Linnaeus, den svenske botanikeren som regnes som far til moderne taksonomi. I 1735 delte han menneskeheten inn i fire grupper. For «Homo Asiaticus» – det asiatiske mennesket – valgte Linnaeus etter hvert fargen «luridus». Dette latinske ordet kan oversettes med gusten, blekgul eller sykelig gul. Michael Keevak, professor ved National Taiwan University og forfatter av boken Becoming Yellow: A Short History of Racial Thinking, påpeker at Linnaeus også brukte «luridus» for å beskrive usunne og giftige planter.

Keevak argumenterer for at tidlige europeiske antropologer brukte «gul» fordi Asia ble sett på som «forførende, mystisk, fullt av nytelser, krydder, parfymer og fantastisk rikdom». Fargen gul hadde dermed doble betydninger: den kunne signalisere noe fredfullt og lykkelig, men også noe giftig og urent. Det lå en oppfatning om noe «farlig, eksotisk og truende» ved Asia, som fargen gul bidro til å forsterke.

Frykten for «den gule fare»

Denne tvetydige assosiasjonen la grunnlaget for det som skulle bli kjent som «yellow peril» – frykten for at østasiatiske land skulle overta Vesten. En av de tidligste referansene stammer fra en drøm den tyske keiseren Wilhelm II hadde i 1895. Han så Buddha på en drage som stormet Europa. Keiseren bestilte en illustrasjon av drømmen, som viste en erkeengel som forsøkte å overtale europeiske nasjoner til å forsvare seg mot de «gule styrkene» fra Asia. Bildet, titulert «Europas folk, forsvar deres helligste eiendeler», ble raskt kjent som «DEN GULE FARE».

Denne angsten smittet over på populærkulturen. I 1913 skapte den britiske forfatteren Sax Rohmer den fiktive skurken Dr. Fu Manchu. Med sin lange, pistrete bart og gulnede hud ble han en mal for hvordan kinesiske menn skulle fremstilles: utspekulerte og farlige. Fu Manchu dukket opp i filmer helt inn i det 21. århundre, og navnet hans ble et rasistisk skjellsord. I 1956 lanserte Marvel tegneserien Yellow Claw, med en skurk med samme navn, karikert med gult ansikt og klolignende fingre.

Konsekvensene av denne demoniseringen var alt annet enn fiktive. Den kinesiske eksklusjonsloven av 1882 forbød kinesisk immigrasjon til USA helt frem til 1943. Voldelige angrep rammet filippinske gårdsarbeidere i California på 1920- og 30-tallet, og over 100 000 japansk-amerikanere ble internert under andre verdenskrig.

Et nytt begrep blir født: «Asian American»

Lenge var det andre som definerte hvordan asiater i USA skulle omtales, ofte med nedsettende betegnelser som «Orientals», «Chinamen» eller «Japs». Dette begynte å endre seg på 1960-tallet. Da ble begrepet «Asian American» født, tett knyttet til politisk aktivisme. Yuji Ichioka, en student og aktivist ved University of California, Berkeley, får ofte æren for å ha skapt begrepet.

Denne perioden, kjent som «Yellow Power Movement», var en av de første gangene ulike grupper – koreanere, vietnamesere, japanere, indere, laoter, kambodsjanere og flere – samlet seg under én felles pan-etnisk identitet. Det lå makt i antall. Organisasjoner som Asian American Political Alliance (AAPA) kjempet ikke bare for studier i asiatisk-amerikansk historie, men også for bredere sosiale saker, inkludert støtte til borgerrettighetsbevegelsen og motstand mot Vietnamkrigen.

«Asian American» ble et viktig samlingspunkt, men over tid viste det seg å være en komplisert løsning. Mange identifiserer seg fortsatt primært med sin etniske gruppe eller opprinnelsesland. Dessuten, som professor Karthick Ramakrishnan ved University of California, Riverside, påpeker, tenker de fleste amerikanere på østasiater når de hører «Asian American».

Tilbake til «yellow»? En ny kamp for identitet

Det er her spørsmålet om «yellow» igjen blir aktuelt. Forfatteren Kat Chow, som har skrevet for NPR om temaet, beskriver en fascinasjon for ordet. «Det føles på en gang radikalt og spesifikt,» skriver hun. Nettopp fordi det er et skjellsord, mener hun det kan tvinge folk til å konfrontere den rasistiske historien hver gang de hører det.

Historiker Ellen Wu ved Indiana University er mer skeptisk. Hennes umiddelbare reaksjon er nei; ordet er for belastet. Men hun anerkjenner ønsket om ord som bedre fanger hvem man er. «Jeg tror den usynligheten – følelsen av at vi ikke betyr noe – på noen måter virkelig gir næring til ønsket om å ha en virkelig konsis og meningsfull måte å snakke om oss selv på,» sier Wu.

På 1960- og 70-tallet brukte aktivister «yellow» som et styrkende begrep. Larry Kubota skrev i 1969 manifestet «Yellow Power!», en oppfordring til alle asiatisk-amerikanere om å bryte tausheten. Grupper som Yellow Seeds, Yellow Identity Symposium og Yellow Brotherhood tok også ordet i bruk.

Russell Leong, professor emeritus ved UCLA og tidligere redaktør for det radikale tidsskriftet Amerasia, forteller at han kan bruke ord som «Chink» eller «yellow» med nære venner, men ikke offentlig. «Jeg tror det er bedre at vi har flere ord for å beskrive oss selv,» sier han.

Skjønnheten i «yellow»: En ny generasjon tar ordet

Jenn Fang, aktivist og skribent bak bloggen Reappropriate, er usikker på om «yellow» løser problemene knyttet til «Asian American». Hun spør om man gjenvinner skjellsordet eller historien, og om «yellow» er mer nyansert eller mer forenklende.

Likevel ser vi i dag eksempler på at «yellow» tas tilbake med stolthet. Da regissør Jon Chu ønsket å bruke Coldplays sang «Yellow» i en nøkkelscene i filmen Crazy Rich Asians, var noen bekymret. Men Chus poeng var nettopp å knytte noe vakkert til ordet. «Hvis vi skal kalles gule,» skrev han til bandet, «skal vi gjøre det vakkert.»

Aktivistgruppen Yellow Jackets Collective i New York er et annet eksempel. De bruker «yellow» sammen med en rekke andre identitetsmarkører. På spørsmål om hvorfor de bruker «yellow», svarer Michelle Ling: «Identitet handler ideelt sett om deg og hvordan du føler deg og hva du tror har formet deg.» Gruppen har også et mantra som spiller på den gamle frykten: «Vi sier Yellow igjen fordi på vårt mektigste er vi en YELLOW PERIL, og de som undertrykker oss, bør være redde.»

Selv om «yellow» forblir et kontroversielt ord, kan det å ha flere begreper å velge mellom for å beskrive seg selv gi en følelse av styrke og eierskap til egen identitet. Kampen om ord er også en kamp om definisjonsmakt og historieforståelse.

Kilde:

• If We Called Ourselves Yellow (NPR Code Switch)